Samvittighetssirkelen

Norsk bistand handler ikke i dag om å hjelpe mennesker i nød, men om å skaffe politikere god samvittighet.

40 år med bistand og tidligere regjeringers egne evalueringer sier at det ikke har fungert i det hele tatt. Flere studier konkluderer med at bistand faktisk er skadelig for den økonomiske veksten i mottakerlandet. Riksrevisjonen, som holder kontroll med politikernes vedtak og oppfølgning, skrev at det var problematisk å finne beviser på resultatene av norsk bistand.
Den største mottakeren av norske bistandsmidler er verdens 8. største økonomi, Brasil. Norge gir også bistand til supermakten Kina og det siste virkelige diktaturet i Europa: Hviterussland. Brasil får fire milliarder kroner av Norge og har selv et bistandsbudsjett på cirka syv milliarder, mens de totalt mottar litt over seks milliarder. Hele bistandspolitikken er en faktura som sendes rundt hele verden - alle gir penger til alle. Norge er et av få land som ikke mottar bistand, derfor blir norske skattebetalerne de store taperne.

I dag gir vi bistand til over halvparten av FNs 193 medlemsland. Man bør gå fra 116 land på bistandsbudsjettet til 10-15 land. Land Norge skal ha fokus på å gjøre en forskjell i. Man bør prioritere vaksinasjonsprogrammer først og ha presis kontroll på at pengene går til fattige barn, ikke diktatorer som bruker pengene på personlig luksus eller å holde folket i sjakk. Videre må det stilles krav om at landene som mottar våre penger gjennomfører reformer for å få frie markeder. Fellesnevneren for alle land som har blitt rike er at de i stor eller liten grad har en fri økonomi. Det er løsningen, ikke mer u-hjelp.
Hvis du gir en mann en fisk har han mat i en dag, lærer du han å fiske har han mat resten av livet. Norges premie for de landene som innfører frie markeder bør være at de kan selge varer tollfritt til Norge. Det finnes ikke en mer usolidarisk politikk i Norge enn å nekte bønder fra Afrika tilgang til grønnsaksavdelingen på Rimi bare for at norske bønder skal få beholde sitt tilnærmede monopol. Jeg er sikker på at mange norske forbrukere har et ønske om å hjelpe den fattige potetbonden i Namibia ved å kjøpe varene deres.
Når private gir penger til bistand gjennom organisasjoner som for eksempel Leger Uten Grenser og Redd Barna går mesteparten til det formålet det skal. Grunnen er at du og jeg stiller krav til at pengene når fram, og ikke tar en strafferunde rundt hele kloden for å gi noe andre en god samvittighet. Skal vi få U-land til å bli I-land er det personlig og økonomisk frihet som må til. Man må måle politikken etter de resultatene man oppnår, ikke bare hvor mye penger man har klart å svi av.

Kilde: http://www.dagbladet.no/2014/06/03/kultur/meninger/kronikk/bistand/frp/33636368/