Bokanmeldelse: Svetlana Aleksijevitsj: «De siste vitnene»

100 BARN FORTELLER: Svetlana Aleksijevitsj (67) intervjuet 100 mennesker om hvordan de opplevde andre verdenskrig i de hardest rammede områdene. Her er flyktninger fra øst på vei til Berlin i april 1945.
Foto: DPA/Berliner Verlag/Archive

Fjorårets Nobelprisvinner i litteratur, Svetlana Aleksijevitsj (67), har intervjuet 100 mennesker om hvordan de opplevde andre verdenskrig som barn. «De siste vitnene» er en uendelig trist, men viktig bok.

Svetlana Aleksijevitsj ble kjent for et norsk publikum da Kagge forlag oversatte boken «Krigen har intet kvinnelig ansikt» i 2014. Her fortalte sovjetiske kvinner om sine erfaringer fra andre verdenskrig, og ga et nytt perspektiv på den dramatiske epoken, ganske enkelt fordi den krigshistorien vi kjenner i all hovedsak er om og av menn.

Et liknende grep tas i denne boken, «De siste vitnene», hvor ett hundre mennesker som var barn under krigen henter minnene frem.
Noe av det de forteller vil være kjent for gamle mennesker over hele Europa. De savnet pappa som var soldat, de måtte gjemme seg for bombefly, og det var tidvis dårlig med mat.

BOK

Svetlana Aleksijevitsj: «De siste vitnene»
Gamle mennesker som opplevde krigen som barn forteller om sine minner
Sakprosa
352 sider
399 kr.
Kagge

En kvinne forteller: «Jeg begynte på skolen ... Jeg rev av et stykke gammelt tapet fra veggen – det var skriveboken min. Istedenfor viskelær en kork fra en flaske. Da det om høsten vokste opp rød- beter, ble vi så glade for at vi nå kunne raspe rødbeter og få blekk. Denne grøten sto i et par dager og ble svart. Så hadde vi noe å skrive med.»
Les også: Nobelvinneren: – Nå kan de ikke avfeie meg lenger

Men flertallet av historiene i denne boken vitner om enda verre opplevelser. Mange ble foreldreløse, noen så mennesker bli torturert og drept, og flere kunne være døden nær av sult:
«Vi gikk omkring med kjempemager – jeg kunne for eksempel spise opp en hel bøtte med suppe, for i denne suppen var det ingenting. Samme hvor mye de helte opp til meg, jeg bare spiste og spiste. Det var naturen som reddet oss, vi var som drøvtyggende dyr. Om våren var det i en omkrets på noen kilometer rundt barnehjemmet ikke et eneste tre som sprang ut ... Vi hadde spist alle knoppene, hadde til og med skrellet av den unge barken.»

NOBELPRISVINNER: Hviterussiske Svetlana Aleksijevitsj (67) vant i fjor Nobelprisen i litteratur. Nå er hun ute med ny bok på norsk.
Foto: Margarita Kabakova

Leseren kunne fått bedre forklart at vi befinner oss i de vestlige delene av det tidligere Sovjetunionen, som ikke bare opplevde å bli hardt rammet av regulære hærstyrkers fremferd. Her fantes mange partisangrupper, hvis motstandsaktiviteter medførte nådeløse hevnaksjoner mot sivile fra nazistene. Her bodde også mange jøder, og påfallende mange av de Aleksijevitsj har intervjuet kommer fra partisan- eller jødiske familier. Et forord som forklarte dette bakteppet, ville gitt flere holdepunkter for å forstå hvilket univers som skildres.
Flere ferske anmeldelser!
Når det er sagt, står historiene solid på egne ben. Aleksijevitsj har sammenfattet erindringene på en mesterlig måte, trolig mer presist og gripende enn intervjuobjektene uttrykte seg da de møtte henne. Både emosjonelle utbrudd og springende tankerekker er beholdt, hvilket bidrar til at fortellerstemmene får et distinkt, individuelt preg.
Flere av de intervjuede var i førskolealder under krigen, og man kan lure på hvor god hukommelsen deres egentlig var, 60-70 år senere under samtalen med forfatteren. Men fortellingene virker som oftest for autentiske til at de kunne vært diktet opp. Som denne stemmen fra barnehjemmet:
«Om nettene var det en hyling uten like. Vi ropte på mamma og pappa. Barnepleierskene og lærerne forsøkte å la være å si ordet «mamma» når vi var til stede. De fortalte eventyr for oss og valgte ut bøker som ikke hadde dette ordet. Hvis noen plutselig sa ordet «mamma», begynte hylingen øyeblikkelig. En utrøstelig hyling.»
Det er ikke lett å lese denne boken uten å kjenne gråten i halsen. Og besøket i så dypt tragisk univers gjør det særlig imponerende å tenke på hvor mye arbeid som ligger bak. Alle timene med notatblokken i fanget, den møysommelige utkrystalliseringen av minner som ellers ville gått tapt.
Aleksijevitsj har levert et unikt og særdeles viktig bidrag til vår felles historiske arv.

Kilde:  http://www.vg.no/rampelys/bok/bokanmeldelser/bokanmeldelse-svetlana-aleksijevitsj-de-siste-vitnene/a/23649988/