NATO er en gammel slegge

KREVENDE JOBB: NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg samler denne uken utenriksministrene fra alle medlemslandene for å diskutere hva alliansen kan gjøre i en stadig mer usikker verden.
Foto: Yves Herman, Reuters

NATOS HOVEDKVARTER, BRUSSEL (VG): Terror rammer Europa, fly blir skutt ned, Russland ruster opp i rekordfart og kaoset i Syria og Irak truer Vesten langs flere akser. Men NATO står så langt på sidelinjen i flere av dem.

 «Du vet, NATO er en slegge, og egner seg egentlig bare når det er bruk for noe sånt». Omtrent denne metaforen for verdens mektigste militærallianse har jeg hørt flere ganger de siste ukene når det er spørsmål om hvorfor ikke NATO er svaret på vår tids nye trusler.
Nesten umiddelbart etter terrorangrepet i Paris, etter at president François Hollande hadde sagt et Frankrike var i krig, var vurderingen fra folk på innsiden av alliansens byråkrati at det som skjedde etter 11. september ikke kom til å gjenta seg.

Afghanistan forever

Den gangen utløste terroren artikkel 5 i Atlanterhavspakten, den som sier at et angrep på et medlemsland er et angrep på alle. Så ble det krig i Afghanistan, og den pågår i praksis ennå. På utenriksministermøtet her i Brussel denne uken kommer NATO sannsynligvis til å bli enige om å stå med soldater i Afghanistan frem til slutten av 2018. I denne omgang. Om man noensinne kommer seg ut av landet er et åpent spørsmål.
Les også: Derfor sender ikke Norge militære til Tyrkia
Afghanistan og Libya-operasjonen har forandret synet på bruk av NATOs militærmakt. Lysten til å bruke slegge er redusert. Og det er sant som innsiderne sier, noe mellom slegge og pressemelding finnes ikke i alliansen i dag. Etter fjorten år med krig mot terror har ikke NATO de rette verktøyene for å gå inn i kaotiske og asymmetriske konflikter som den i Syria.

Russland, Russland, Russland

Man er isteden i dag tilbake til avskrekking mot øst som hovedoppgave. Det jobbes raskt og intenst med å bygge opp nye forsvarslinjer mot et Russland. Et Russland som er rustet opp til helt nye og langt farligere kapasiteter enn før. Russiske styrker kan i dag nekte land adgang til strategisk viktige områder til havs og i luften.
Les også: Eksperter tror ikke på felles krig mot IS fra Russland og Vesten
Den russiske krigføringen i Syria har vist frem en evne til avanserte angrep med krysserraketter, og kompliserte bombetokt som begynner på Kola og flyr langs hele Europas vestkyst før de ender i Syria. Det betyr også at Russland både i teori og praksis kan angripe det europeiske fastlandet både med raketter og bomber. Luftmakten i øst nærmer seg den NATO-landene har vært alene om i mange år.
NATOs svar på denne trusselen virker både resolutt og strømlinjeformet. Etter litt politisk famling i kaoset etter invasjonen på Krim, er nå landene ganske enige. Den politiske dimensjonen handler mest om hvor mye penger landene har å bruke. Russlands invasjon på Krim har også fått USA til å ta det lederskapet i alliansen som er nødvendig for å få landene til å gå noenlunde i takt, men bare på akkurat dette feltet.
Les også Per Olav Ødegård: Syriakrigen i alvorlig krise
Men trusselen fra Russland er nok lavere i bevisstheten til innbyggerne i mange NATO-land enn truslene og problemene som kommer fra Syria. Terror er bare et av dem. Flyktningkrisen et annet. IS og krigen i Syria har forverret sikkerhetssituasjonen i Europa betydelig, på møtet her omtalte Jens Stoltenberg det som skjer som en global trussel.

Stor verktøykasse med bare ett verktøy

For noen år siden ville slike ord fått noen til å gå i skapet og hente sleggen. Om ikke annet for å vise den frem. Men ikke nå. Uttalelse etter uttalelse, både offentlig og på bakgrunn, handler isteden om hvorfor sleggen må stå i skapet.
Det er nok en riktig vurdering. Afghanistan, Irak og Libya har alle vist hvilke begrensninger som ligger i bruk av den militærmakten NATO-landene rår over. Appetitten på en ny langvarig militær hengemyr er lavere enn lysten på lutefisk i januar. Ikke minst i USA.
Les også: Det hender Stoltenberg ikke vet hvor han er
Men at verktøyene for å håndtere IS-trusselen eller andre asymmetriske og kaotiske konflikter ikke finnes, bør bekymre NATO-landene. For hvis alliansen reduseres til å bare handle om avskrekking mot øst, så reduseres den viktige politiske dimensjonen. Det er en bekymring hos mange i NATO at dette allerede er i ferd med å skje. Forklaringen som oftest blir brukt er at president Obama ikke hatt vilje eller evne til å lede NATO til å bli en viktigste aktørene i en ny sikkerhetspolitisk situasjon.

Avmakt i møte med fremtiden

Å bruke militærmakt mot IS er ikke umulig. Tvert imot vil det sikkert bli helt nødvendig. Men ikke den makten NATO som allianse har i dag. Og det er vanskelig å se at NATO er i ferd med å utvikle nye kapasiteter som kan brukes mot nye farer, selv om flere av landene separat gjør det.
Å gjøre NATO fullt ut relevant i møtet med disse farene blir den mest krevende oppgaven for Jens Stoltenberg. Kanskje er det allerede for sent. Den blodige fredagskvelden i Paris har så langt ikke ført til noen ny enhet i kampen mot terror. Bildet er heller at alliansen er satt på sidelinjen, mens Frankrike og andre søker forbindelser i andre fora. Det lover ikke godt for fremtiden.

Kilde: http://www.vg.no/nyheter/meninger/nato/nato-er-en-gammel-slegge/a/23571569/