"Den Hviterussiske Drøm" m/engelske undertekster

Irina Khalip: Sannikau har underskrevet en begjæring om benådning

Andrei Sannikau

24. januar i fengselet "Vitsba-3" fikk ekspresidentkandidat Sannikau møte kona Irina Khlip og sin mor. Khalip kommenterte senere at Sannikau "ser veldig dårlig ut, han ser ut som om han har tilbragt 10 år i en av Stalins leirer." Videre forteller hun at de ikke fikk snakket om forholdene han sitter under, ettersom en fengselsbetjent var til stede under hele møtet.
Under møtet skrev Khalip på en lapp et spørsmål om det har vært trusler mot familien. Sannikau nikket. Hun forteller også at Sannikau viste henne en lapp der det sto at nå var det et spørsmål om å redde livet hans.

Irina Khalip

Khalip bemerker at Sannikau vender seg ikke vekk fra sine gjerninger med dette. Det at han underskrev en begjæring om løslatelse "har, jeg gjentar, han blitt slått til." Hun er overbevist om at myndighetene ønsker å fysisk fjerne både Andrei Sannikau, Mikola Statkevich og Dzmitri Bandarenka.

Irina Khalip sier at hun ikke forstår hvorfor Lukasjenko ikke fortalte om Sannikaus brev på den årlige pressekonferansen i desember 2011.

På pressekonferansen 23. desember 2011 ble Lukasjenko nemlig spurt om hvorfor han ikke hadde underskrevet et dekret om benådning av Sannikau, Statkevich og Bandarenko. "Jeg kan tilgi en mann som kontakter med for en benådning. Kontakter de meg ikke, får de sitte i fengsel," svarte Lukasjenko.

Alykasandr Kazulin

Tidligere politiske fange Alyaksandr Kazulin:
"Alle er menneskelig. Dette viser hva slags menneske en er. Ikke alle tåler sin tøffe skjebne. Og dersom noen vil si når stygt, så Gud forby at han ender opp i samme situasjon som Sannikau. Man må forstå situasjonen og behandle den deretter. Og forstå at svært få mennesker kan tåle noe slikt uten å vise noen av sine personlige menneskelige egenskaper."

Mor til tidligere politiske fange Mikita Likhavid, Alena Likhavid:

Alena Likhavid

"Dersom han har bedt om benådning, kan jeg nesten forestille meg hva han har gått gjennom. Jeg har alltid hatt respekt for Sannikau, og nå økte den bare. Jeg kan forestille meg hva familien hans, moren hans og Irina Khalip har vært gjennom. Det er vanskelig å forestille seg hva Andrei har gått gjennom. Livet hans må virkelig være i fare, og han er sikkert veldig urolig for familien. Det er forferdelig at regimet ikke lar seg stoppe av noe som helst. Vi må gjøre noe, få det internasjonale samfunnet til å reagere."

Mikita Likhavid

Tidligere politiske fange Mikita Likhavid:
"Jeg har min egen mening om dette. Vel, man må jo ta i betrakning en persons alder, familiesituasjon, helsen er dårlig. Så han vet selv hva som er best for ham. Men jeg synes at han ikke burde ha gjort dette, han burde ha lidd ærlig. Ingen tvil om at dette undergraver hans politiske stilling. Dette er noe som også Lukasjenko prøvde å gjennomføre - ødelegge ham som en politiker. I utgangspunktet fikk han hva han ville."

Tidligere politiske fange Dzmitry Drozd:

Dzmitry Drozd

"Lukasjenko sa - la dem skrive begjæringer om benådning, jeg vil vurdere dem. Det viser seg at folk skrev for lenge siden. Så Lukasjenko lyver. De vil ødelegge Sannikau fysisk og moralsk, fordi han er en potensiell konkurrent mot Lukasjenko."

Anastasia Palazhanka, nestleder i "Young Front", forlovet med den politiske fangen Dzmitry Dashkevich:
"Jeg ser fremdeles på Sannikau som en god og modig mann. Jeg håper at han snart er hjemme sammen med familien sin. Det viktige for ham nå er å vite at vi var støttet ham, og støtter ham fremdeles."

Anastasia Palazhanka

Politisk fange Pavel Sevyarynets:
"Regimet vil ikke bare ydmyke sine største rivaler, det vil ødelegge dem. Sannikau er sannsynligvis fiender nummer én. Men dersom dette ikke havner fremfor menneskelig rett, så kommer det til å havne fremfor Guds."

Tidligere politiske fange, ekspresidentkandidat Vladimir Neklyayev:
"Først av alt er jeg glad for at Sannikau kommer ut og ikke forblir i fengsel. For det andre, siden han var min allierte gjennom valget 2010, ønsker jeg ikke å skade ham ved å kommentere. Jeg skal kommentere etter at jeg har fått truffet ham og snakket med ham."

Vladzimir Neklyayev

Tidligere politiske fange, ekspresidentkandidat Dzmitry Vus:
"Jeg tenker sånn: Han burde ikke blitt med i presidentvalgracet siden han gjorde noe sånt. Han eier ikke ryggrad. Noe mer vil jeg ikke si."

Tidligere politiske fange, ekspresidentkandidat Ales Mikhalevich:

Dzmitry Vus

Ales Mikhalevich

"Jeg tror at begjæringen er kun én faktor i hele saken. Den viktigste faktoren er Andrei Sannikaus fysiske og mentale tilstand. Dersom han blir endelig nedbrutt (jeg ønsker å tro at dette ikke kommer til å skje), så vil han selvfølgelig slippe ut. Jeg tror ikke at Lukasjenko ønsker å ta livet av disse politikerne. Det er enkelt å forklare et drap i fengselet på en slik måte at det ser ut til at fangen døde naturlig. Men jeg tror ikke det er målet. Målet er bare å bryte dem ned fysisk og mentalt. Dersom regimet mislykkes med det, får vel de gå fri kun av noen svært alvorlige politiske årsaker, som for eksempel vestlig kreditt. De får ikke friheten gratis."

Protest mot Tarja Turunens konsert i Hviterussland

Tarja Turunen. Foto: Eugenio Mazzinghi

Vår blogg har skrevet et brev til Tarjas manager der vi ber henne om å avlyse konserten i Hviterussland på grunn av de gjentatte grove brudd på menneskerettigheter og de eksisterende politiske fangene i landet.

Dear Marcelo Cabuli,

I write to you regarding Tarja’s concert on the March 4th 2012 in Minsk, Belarus. As you probably know, Belarus has for the past year been in the international spotlight several times regarding the last president election on December 19th 2010 and the consequences of it. The dictator Aleksander Lukashenko and his circle of followers falsified the results of the election and several of the other president candidates and demonstrators ended up jailed and were later judged in courts. Some were later released with big fines, while several others, including ex-president candidates were condemned to jail for several years by courts which used false statements, and received later the status of political prisoners. Several of the prisoners tell stories about both physical and mental torture, used against them by KGB, the Belarusian state security – organization. 
A lot of artists and musicians have later been asked to show their support for the political prisoners and the people of Belarus in general by declining to perform in Belarus, among them Shakira, Moby and Deep Purple. 

I will with this letter humbly request that you and Tarja Turunen make the choice of canceling the concert in Minsk, Belarus, and thus show your support for the political prisoners and the people of Belarus, instead of giving off the impression of supporting the dictator Lukashenko. Because you cannot say that a concert does not have anything to do with the dictatorship. The money Tarja will receive for her performance will be bloodstained money from the dictator’s pocket. And by accepting that bloodstained money, she will accept the dictatorship itself. As a huge admirer of Tarja and her talent, I urge you to think about it and hopefully make the right decision.

Yours sincerely,
Freedom for Belarus

Sergei Kavalenka - "Den Hviterussiske Batman"

Sergei Kavalenka er bosatt i Vitebsk, jobber som privat entreprenør i reparasjon- og konstruksjonsbransjen og er far til to barn, Valentin (7) og Victoria (6 måneder). Han fyller 37 år den 16. januar, men denne bursdagen får han nok ikke feire med familien. Han har nemlig vært i forvaring helt siden 22. desember og har fra 19. desember sultestreiket fordi han er uenig i anklagene som er rettet mot ham.

7. januar 2010.
Et fotografi av et gigantisk flagg som hadde blitt satt opp ved den tradisjonelle stjernen på juletreet på Seierstorget i Vitebsk var i løpet av noen få timer spredt over hele internett. Siden da har mange sett på Sergei som en sann helt, "den hviterussiske Batman", som løftet det nasjonale symbol - flagget - helt opp på det 40 meter høye juletreet helt uten noen som helst form for sikring, med en reell fare for sitt eget liv. Noen mener at denne handlingen er latterlig og regner Kavalenka for en klovn som ikke klarer å roe seg ned og henger flagg på de vanskeligste stedene som er tilgjengelige - om ikke på treet så på tak til nærliggende boligblokker, toppen av en byggingskran...

Den gangen ble Sergei Kavalenka bøtelagt med 140 000 rubler for upasselig oppførsel - dommen sa at han angivelig hadde fornærmet de ansatte på politistasjonen der han hadde meldeplikt. Etter det ble Sergei ilagt en betinget dom på tre år.

Husarresten han ble ilagt er en streng rutine med faste tider når Sergei skal være hjemme og med obligatorisk arbeid. Nå har han blitt anklaget for brudd på dette. For eksempel har han en gang kommet hjem ett minutt for sent, og vært ute for å feire den forrige Frihetsdagen under hvitt-rød-hvite flagg. Nå har også enda en fornærmelse mot de ansatte blitt nedskrevet i straffesaken, selv om Sergei har i løpet av fire rettsaker forsøkt å bevise at det ikke har skjedd og er ikke noe mer enn hevn fra politiansatte fordi han ikke har gitt seg, for at han fremdeles henger flagg ute hvor alle kan se dem, for at flagg blir brukt som gardiner i leiligheten hans, noe man ser fra lang avstand, ettersom han har leilighet i åttende etasje.

De som er igjen i leiligheten er den pensjonerte moren til Sergei og hans kone med to barn. I og med at det var Sergei som tjente penger, sitter de fire igjen i nesten-fattigdom. Nå har de smått med penger og får ikke noe hjelp - alt endret seg etter at Sergei ble arrestert.
- Politiet prøver å fremstille saken som om det ikke er Sergeis politiske overbevisning eller hans politiske handlinger som ligger til grunn for straffesaken, men som om han er en vanlig bølle som banner, bruker stygt språk. For dem er det lettere å gjøre Sergei om til en bølle enn å innrømme at han bevisst satte opp det hvitt-rødt-hvite flagget.

Etter inspeksjoner og kontroller, som det kunne skje fire-fem av hver natt, har Sergeis sønn, Valentin fått hodepine. Nå blir den lille gutten redd hver gang noen ringer på døra - plutselig er det politiet som er tilbake for å arrestere noen flere...

Den seks måneder gamle Victoria forstår ikke at far er i fengsel, og sønnen vet ingenting om farens sultestreik. Sergei er fast bestemt på å ikke stoppe protesten - enten vil han holde sultestreiken til han blir løslatt, eller så dør han. Og alle som kjenner til Kavalenka vet at han er mann for sitt ord.

Sergei valgte sin vei nesten med en gang - han valgte å gå veien under det hvitt-rød-hvite flagget. Det er vanskelig å telle hvor mange ganger han har gått i sentrum av Vitebsk under dette flagget, det er umulig å telle antall døgn han har tilbrakt i fengsel for dette. Ikke til å telle antallet flagg som har dukket opp her og der de siste årene - hvis bare ikke politiet gjemmer på antallet "trofeer" de har fått ned ved hjelp av brannvesenet... Selv til sin egen rettsak i 2010 kom Sergei Kavalenka bærende på det hvitt-rød-hvite flagget. Et enestående tilfelle av en person, som ble truet med fengsel og som ikke var redd for å gjenta handlingen han ble truet for - å løfte flagget akkurat der ingen forventet det.

Og nå, når Sergei har sultestreiket i over en måned, er det vanskelig å tro at noe kan ødelegge denne mannen, bryte ham ned og få ham til å gi opp. For hva er det som kan ødelegge en som sier at sjelen hans steg til himmels i det øyeblikket han ropte "Leve Hviterussland" og slapp løs et hvitt-rød-hvitt flagg - 40 meter over bakken, foran en lamslått folkemengde, over et juletre i sentrum av Vitebsk? Sergei angret aldri på at han gjennomførte dette, selv om han endte opp i håndjern senere.

Kilder: http://www.svaboda.org/content/article/24451174.html

Fortsatt fengslet

Hviterussiske domstoler han gjennomført 14 rettsaker etter hendelsene den 19. desember i fjor. 44 er dømt, og 30 av de dømte har fått fengselsstraffer fra 2-6 år, inkludert tre ekspresidentkandidater. Autukhovich har vært i fengsel siden februar 2009. Menneskerettsforkjemperen Ales Belyatsky har vært fratatt friheten siden 4. august i fjor. Hviterussiske og internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner (bla. Amnesty International) anerkjenner de dømte som samvittighetsfanger og krever deres umiddelbare løslatelse.

Mikalaj Autukhovich
Zmitser Bandarenka
Ales Belyatsky (menneskerettsforkjemper)
Zmitser Dashkevich
Eduard Lobau
Andrei Sannikau (eks-presidentkandidat)
Paval Sevyarynets
Mikola Statkevich (eks-presidentkandidat)

Amnesty International ber nå folk om å sende protestbrev til følgende adresser i Hviterussland og til utenriksdepartementer i sine land:

General Prosecutor
Alexander Koniuk
Ul. Internatsionalnaya 22
220050 Minsk,
Belarus
Fax: +375 17 226 42 52

Minister of Internal Affairs
Anatoly Kuleshov
Ul. Gorodskoi Val  2
220050 Minsk,
Belarus 
Fax: +375 17 203 99 18

Hviterussland som en utfordring for Europa

Belarus as a challenge to Europe

Usov Pavel ( Belarusian Centre For European Research)

Nowadays a lot is being said about what the EU could have done for Belarus after December 19, 2011 and what it didn’t do. In the first place I would like to go further than assessing the efficiency of political and economic sanctions and to discuss what Europe can do for Belarus from perspective of civilization development.
According to the civilization theory elaborated by a well-known British historian Arnold Toynbee any civilization develops and reaches a higher level of its development after overcoming external and internal challenges. Succeeding in tackling the problems, a civilization grows spiritually, and creates its own unique culture. This eternal movement becomes the law of life and development for an individual, society and a state. The absence of challenges means a state of stagnation for the society or civilization, for it decays and dies in luxury and hedonism or loses its internal energy to be eventually no more able to face new external or internal challenges. This was the fate of ancient Assyria, Persia, Rome.
On the other hand people or society can withdraw from resolving any problems, let things go, leave the problems to be tackled by others, but in this case this people and society will never reach historical summit, remaining at the backyard of history.
Thinking about the fate of Belarusian people, it’s possible to suggest that, on the one hand, current political regime can be treated as a civilizational challenge for us, the Belarusians. And our historical future heavily depends on whether we will face the challenge and tackle it. If Belarusian people subdue to the existing order, telling in a used to them way “may be it should be like that”, Belarus will not only miss the chance to become a historical nation, but will lose its statehood. We, Belarusian people, struggle with today’s regime, the today’s evil, in our own house, in our own country. Surely, many our citizens are under the influence of state propaganda, others sincerely believe that Lukashenka represents “Good” and his opponents represent “Evil”. Alas, it was and it will be like that forever. Jan Hus, stifling in the fire of inquisition, saw an old woman chunking up more brushwood on the bonfire, and exclaimed: «Sancta Simplicitas» (Holy Simplicity). Such people would believe that the Hell is the Heaven and even St. Peter will fail in persuading them in the opposite. But those who know where is White and where is Black, and take the side of White, remain wrong and naïve, when hope that someone else will solve our problems, and paint all world in white colour. The triumph of Evil in our country can’t be reduced to political regime only. The power and cruelty of Evil is in our weakness and disunity. The absence of unity among those who oppose the regime, the fact that even during hard times opposition is unable to produce a single action, to subdue its fears, offences, and ambitions, the absence of historical personalities among opposition forces makes the Evil almost unconquerable. We, Belarusians, let the dragon fly, and if we won’t stop it, it will simply devour us for our good. We, not the East and the West, are to create our history and our own leaders. And we should count on our own forces and our own people, even if democratic communities are still distanced from ordinary people, alien and strange for them. We should fight, suffer and die, even on the background of “sleeping people”, otherwise people will continue to live in illusion of having a good life, and then other generations would have to deal with the problem left unresolved by us. This is the only way to become historical nation.
On the other hand, Belarus with its internal problems makes an external challenge for Europe, a challenge to European values and ideals, which have been developed throughout all European history in sufferings and torments of millions of people. And it will be wrong to deny that Belarus has contributed to the formation of European values. Having gone through repressions and wars, Belarus, unfortunately, was found at Europe’s backyard. And now for some European politicians it would be easier to brush it off, forget, erase from memory everything, which is connected to Belarus, and tell that Belarus is someone’s sphere of interest.
All current European activities towards Belarusian regime, including visa sanctions and Civil Society support are middle-of-the-road and inefficient. It’s like languidly brushing away the annoying bug, which buzzing reminds about human rights, freedom of consciousness, people sitting in prisons; it’s like an effort to buy off from those, who wait and demand tougher actions from Europe.
As regards visa sanctions, it’s a pathetic and demonstrative measure, which would never frighten the regime and its supporters, as well as provision of financial support to Civil Society in Belarus. The amount of European finance to Belarusian opposition was not less before 2006 and after it, still it rather weakened opposition than empowered it. For soon grant applications ceased to be the source and became the purpose of political parties and organizations. It takes place now as well. It’s better to produce no action than to do something half-heartedly. The European Union has but to clearly state its position towards the question on, whether Belarus makes a part of Europe, not so much in a geographical sense, but as a political and cultural space. And it’s not serious to constantly refer to the formulae of political correctness and give general talks about the future. The position of the EU should be announced officially (and better so presented as a view of the whole European Community, and not as someone’s personal opinion) by Katherine Ashton, Manuel Barroso, Herman van Rompuy or Jerzy Buzek, and not just to be passed to someone somewhere in the European institutions’ couloirs or at the conferences devoted to the issues of Eastern Partnership.
Surely someone will say that Belarusians should decide themselves on whether Belarus is a European country or not, and will be right. I would add to it, that each Belarusian should first of all speak for himself, and not from the name of the whole Belarusian people, what is Belarus and decide whether it’s ready to make a political part of Europe. Today in our country there’s only one man, who on the part of all Belarusian people, having usurped this right, decides the future of our state, claiming that Belarus has nothing to do with Europe, but is between, or rather closer to Russia. I personally, as a citizen of Belarus, find it a European country, which should be in the EU. I don’t know whether it will be relevant to mention that according to opinion polls significant part of Belarusian people from 35% to 40 % think that Belarus should integrate into European Union, regardless the fact that state propaganda is constantly persuading Belarusian citizens in the opposite. And I’m more than sure that if there were other information and political conditions in the country, there would be much more proponents of European integration in Belarus.
Although the question of integration is meaningful it is not crucial. Who are we for Europe, for the EU? That is the relevant question! It should be posed to Belarusians and answered by them as well by Europeans. Still as regards Europeans their answer will imply definite political attitude, which will be far going for Belarus. For instance, if Belarus is not looked at as an integral part of Europe by European Community, there is no any sense in discussing the policy, which Europe should exercise towards Belarusian regime. All the policy will result in formal accusations, empty sanctions and promises, which will burn in the flame of African revolutions or will face with time the oblivion. All European politics of XX and the beginning of XXI centuries has been boiled down to the expectations and hopes that “luck will come all of a sudden” and the situation will be automatically resolved, all that to «let a sleeping bear lie». The consequences of such a policy were sad for Europe itself as well as for the entire world. I suppose the same strategy is used towards the regime of Lukashenka. It comprises the hope that Lukashenka will play a good boy and will become a democrat or rather the expectation that Belarus will eventually integrate into Russia and consequently will relieve Europe from any responsibility for the region, why, “the will of Belarusian people should be respected”.
But if the European Union finds enough strength and courage to declare Belarus an integral part of Europe, the situation in Belarus will cease to be exclusively domestic problem, and will be treated as a common European challenge. And after that the policy towards Belarus, Belarusian people and Belarusian regime will become clear and robust for Europe itself. From a different perspective we look at the idea of European integration. In political circumstances of today political integration of the Belarusian state is impossible without consent of the regime. But Europe doesn’t need green lights from Lukashenka to start European integration at the level of society, making it now a part of European Community. Why, after recognizing Belarus as a part of Europe, not to make its people the citizens of the EU. This idea will be treated with huge skepticism and will be criticized, or will be referred to as stupid and even insane. Indeed, such were the ideas of conquering the Space, flying to the Moon and creating the EU. So does it mean then that the step towards construction of European civilization, of which Belarusians are the part, is more insane than conquering the Space? We need but political will to make it real.
Why the idea of European integration in relation to Belarus is restricted by the question: “What Europe can bring to Belarus? When it’s more important to understand, “what Belarus and Belarusian people can give to Europe?”
Belarusian people might make Europe think by different categories, other than gas and oil related ones, and make it live exclusively by guide of such values and notions as human rights and freedom of mind, which continue to be struggled for nowadays. Belarus might prove an idea that there’s a place for heroism in XXI century as well. It might become this very challenge, which would bring Europe to new level of civilization development, unless being ignored.
But this possibility, as well as the other ones, which appear in our history, needs to be profoundly considered by each of us.

http://wolnabialorus.org/ 

Godt nyttår!