Han var ikke det eneste offeret for Lukasjenkos regime.
Anatoly Krasovsky er en av mange hviterussiske dissidenter som har forsvunnet i løpet av Europas "siste diktatur".
Sist Irina Krasovskaya så sin mann, var på ettermiddagen 16. september 1999. Paret delte en leilighet i Hviterusslands hovedstad, Minsk, og hadde avtalt å tilbringe kvelden med en sen bursdagsfeiring for Irina, med kaffe og kake.
"Det var en travel uke og vi hadde ikke hatt tid til å feire," erindrer hun. "Mannen min ringte for å se at han skulle gå til en badstue med en venn før han kom hjem, så jeg pakket noen håndklær og tok dem med til kontoret hans. Etterpå dro jeg hjem for å forberede kaken, men jeg hørte aldri fra ham igjen."
Irinas ektemann, Anatoly Krasovsky, var en vellykket forretningsmann og en nær venn av Viktar Hanchar, en fremstående opposisjonspolitiker som var blitt en kritiker av Hviterusslands leder, Alexander Lukasjenko. Da de kjørte tilbake fra badstuen, ble bilen deres stoppet og de ble dratt ut på gaten. Kroppene deres ble aldri funnet. Det er bare to av en rekke dissidenter som har forsvunnet under et regime som lenge har hatt den tvilsomme tittelen som Europas siste diktatur.
Et tiår senere er Mr. Lukasjenkos sikkerhetstjenester - som fortsatt bruker navnet KGB - tilbake i aksjon. De forfølger prodemokratiske aktivister og utfører hundrevis av arrestasjoner. Menneskerettighetsgrupper har sammenlignet dette med prosesser fra Sovjet-tiden. Hviterussland fortsetter å være en av Vestens verste menneskerettighetsmisbrukere, i tillegg til å være den eneste landet i Europa som fremdeles utfører dødstraff. Allikevel sier mange hviterussiske aktivister at det var det internasjonale samfunnets manglende evne til å konfrontere Mr. Lukasjenkos tidligere overgrep som oppmuntret ham.
"Da forsvinningene begynte, krysset han en moralsk grense," sier Krasovskaya, som flyktet til USA med sine to døtre. "Det internasjonale samfunnet kunne ha stoppet ham da, men de gjorde det ikke. Når han innså at han aldri ville bli straffet, visste Lukasjenko at han nå kunne gjøre hva han ville."
Forsvinningene hadde begynt fire måneder tidligere med Yuri Zakharenko, en tidligere innenriksminister som var populær blant deler av hæren og KGB. I 1995 ble han sparket og sluttet seg dermed til opposisjonen. Siden har han gradvis omringet seg med tilhengere, før han forsvant den 7. mai 1999. De siste som så ham i live, forteller at 59-åringen ble dratt inn i en bil bare noen få hundre meter fra sitt hjem. Året etterpå forsvant Lukasjenkos personlige kameramann. Dmitrij Zavadsky dokumenterte diktatorens framgang mellom 1994 og 1997. Etter det reiste han for å arbeide for russiske Public Television og falt i unåde hos Lukasjenko etter en rekke lite flatterende rapporter om Hviterussland, inkludert opptak av hviterussiske statsborgere kjempende på begge sider i Russlands krig i Tsjetsjenia. Den 7. juli 2000 kjørte han til Minsks flyplass, men kom aldri fram. To soldater fra spesialstyrkene ble siden dømt for kidnapping i en lukket domstol, men få tror på at de to hadde noe å gjøre med kidnappingen.
Mange andre motstandere av regimet har forsvunnet eller dødd i mistenkelige omstendigheter, men forsvinningene til Zakharenko, Krasovsky og Hanchar spesielt hadde særskilte likheter som sterkt antydet at KGB hadde hatt en finger med i spillet.
Vi vet at pistolen ble sjekket ut fordi Aleh Alkayev, som da var leder for SIZO-1 og for enheten som var ansvarlig for gjennomføring av dødstraff, flyktet fra Hviterussland med dokumentasjon og beviser. Etter at han kom til Tyskland, begynte det å komme informasjon om at en enhet ledet av obersten Dmitri Pavlichenko utførte drap og kidnappinger av fremtredende dissidenter på vegne av regimet.
Selv om myndighetene i Hviterussland benektet anklagene og gjorde lite for å etterforske forsvinningene, gjennomførte Europarådet sin egen etterforskning. Rapporten laget av den kypriotiske etterforskeren Christos Pourgourides, var fordømmende.
"Jeg mener at det ble tatt forholdsregler på høyeste nivå for å gjemme den sanne bakgrunnen for forsvinningene," skrev han. "Og jeg mistenker at embetsmenn i staten kan selv være involvert i disse forsvinningene."
Pourgourides oppfordret Hviterusslands myndigheter til å åpne en kriminell etterforskning av obersten Pavlichenko, Viktor Sheiman, som da var aktor og Yuri Sivakov, da innenriksminister. Alle tre er fortsatt sentrale medlemmer av Lukasjenkos regime.
Oleg Bebenins mistenkelige dødsfall
I september i fjor ble den fremtredende journalisten Oleg Bebenin funnet død i sin hytte. Valgkampen for presidentvalget i desember hadde akkurat begynt og Bebenins nettside, Charter97, var en av de mest aktive samlingspunktene for pro-demokratiske aktivister.
I den offisielle rapporten sto det at 36-åringen hadde hengt seg, men mange av hans venner stilte spørsmål med hvorvidt noen i hans posisjon - med ingen depresjoner og en valgkamp å dekke - ville ha begått selvmord.
Mike Harris, en forsker fra Storbritannia-baserte ytringsfrihetsgruppen Index on Cencorship, skulle ha et møte med Bebenin, men da han kom til Minsk, fikk han vite at Bebenin var død.
"Da jeg ankom Minsk, var han blitt funnet hengt," minnes han. "Det var store avvik mellom den offisielle rapporten og hva øyenvitner, inkludert presidentkandidaten - og Olegs venn - Andrei Sannikov fortalte."
Øyenvitnene som fant Bebenin, fortalte Amnesty Internation at de så blåmerker på Bebenins kropp og skitt på hendene, noe som tydet på at han kan ha vært involvert i en kamp. Det var blitt funnet to tomme flasket Belarussian Balsam, en likør med et høyt alkoholinnhold, i stua, men venner påsto at journalisten aldri drakk slike typer alkohol. Han hadde på seg en ytterjakke, hadde ikke lagt igjen noe avskjedsbrev og hadde tekstet to venner tidligere på dagen for å avtale et kinobesøk samme kveld.
Anatoly Krasovsky Viktor Hanchar
Oleg Bebenin Yuri Zakharenko
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar