Den nasjonale folkemarkeringen Dzyady

Kurapaty ligger ikke langt fra Minsk. Der ble det henrettet, ifølge ulike beregninger, 40-200 tusen mennesker i tidsperioden 1937-1941. Henrettelsene ble utført av NKVD (daværende KGB).
I april-mai 1988 ble det funnet menneskelige levninger i skogsområdet Kurapaty. Dette ble vidt kjent gjennom arbeidet til Zenon Poznyak og organisasjonen "Martyrologiet av Hviterussland".
I juni 1988 begynte etterforskningen.
Under etterforskningen kom det frem at her var det blitt henrettet hviterussiske borgere. Ved undersøkelse av skogen ble det funnet ca. 510 graver med menneskelevninger, deres klær og andre personlige eiendeler.
Til minne om ofrene blir det hvert år reist kors og andre minnesmerker.

Fra 30, oktober 1988 har den tradisjonelle minnedagen for forfedre blitt en sosio-politisk begivenhet - det årlige folketoget går til Kurapaty og man minnes ofrene for det kommunistiske regimet.

Siden Lukasjenko kom til makten, har myndighetene gjentatte ganger forsøkt å stoppe minnesmarkeringene, i tillegg til å prøve å ødelegge kirkegården Kurapaty. Men folk beskyttet den ved å sette opp telter rundt plassen og ved å lage andre protestaksjoner.
30. oktober 2011 ble det enda en gang holdt et tradisjonelt folketog til Kurapaty. Omtrent tusen mennesker deltok, blant annet tidligere politiske fanger, nylig løslatt fra fengslene.

Den tidligere politiske fangen Vasil Parfiankou sier at han var blant dem som beskyttet Kurapaty fra riving i 2001. Han sier også at markeringen bringer sammen de ulike politiske kretsene. Han tar del i den for å minnes ofrene for stalinismen. Vasil forteller at lite har endret seg i Hviterussland siden 1930: fortsatt forsvinner folk eller blir de satt i fengsel av politiske grunner. Derfor er det passende å ta opp spørsmålet om politiske fanger på denne minnesmarkeringen.

Den tidligere presidentkandidaten Vital Rymasheuski sier at han deltar hvert år, og at nåværende regimet likner på det som var i 1930.

Leder av et opposisjonelt parti, Zenon Paznyak, som nå lever i eksil, sendte et brev til de som deltok i aksjonen: "Historien viser at alle diktaturer i øst og vest tenkte og gjorde det samme, kom til samme nivå; forbrytelser mot menneskeheten og folkemord. Til tross for at mange folk adlød mørket, har hviterussere en sjanse til å unngå mulige forbrytelser fra regimets side mot folket. Nøkkelen til dette er å huske sin nasjonale historie, kultur og solidaritet mot kriminelle handlinger. Allerede på 90-tallet forsøkte regimet å likvidere minnemarkeringen, men minnene våre er uavhengige av de barbariske forsøkene på å fjerne en del av vår historie, så lenge hviterusserne husker sine forfedre og sin ætt. Nå vet mange at regimet fører en åpen politisk krig mot den hviterussiske befolkningen.